Betydningen av LNG for EUs forsyningssikkerhet

EU er verdens største importør av naturgass. Derfor er diversifisering av forsyningskildene viktig for både energisikkerhet og konkurranseevne.

Liquefied Natural Gas (LNG) er naturgass, for det meste metan, omdannet til flytende form for lagring eller transport.

Flytendegjøringsprosessen innebærer avkjøling av gassen til rundt -162 grad og fjerning av visse urenheter som støv og karbondioksid. Som væske har LNG omtrent 600 ganger mindre volum enn en gass ved standard atmosfærisk trykk, noe som hjelper den til å reise lange avstander uten behov for rørledninger, vanligvis i spesialdesignede skip eller tankbiler.

Når LNG når sin endelige destinasjon, blir den vanligvis regassifisert og distribuert gjennom naturgassnettet, akkurat som naturgass fra rørledninger. LNG brukes også i økende grad som alternativt drivstoff for skip og lastebiler.

Betydningen av LNG for EUs forsyningssikkerhet

Å sikre at alle EU-land har tilgang til LNG-markedet er et hovedmål for EUs energiunions strategi. LNG bidrar til å diversifisere gassforsyningen og forbedre energisikkerheten i EU. I dag er europeiske land med LNG-importterminaler og LNG-markeder langt mer motstandsdyktige mot mulige forsyningsavbrudd enn land som er avhengige av én enkelt gassleverandør.

LNG-last er tilgjengelig fra et bredt spekter av forskjellige leverandører rundt om i verden, og det globale LNG-markedet blomstrer med inntoget av nye leverandører som USA, Russland og Australia.

I 2021 vil 13 EU-land importere totalt 80 milliarder kubikkmeter (bcm, gassekvivalent) LNG, en nedgang på 4 prosent fra året før. I 2021 vil LNG-import utgjøre 20 prosent av den totale gassimporten utenfor EU. EUs største LNG-importører er Spania (21,3 bcm), Frankrike (18,3 bcm), Italia (9,3 bcm), Nederland (8,7 bcm) og Belgia (6,5 cm).

forbruk og etterspørsel

Naturgass utgjør i dag omtrent en fjerdedel av EUs totale energiforbruk. Omtrent 26 prosent av denne naturgassen brukes i kraftproduksjonsindustrien (inkludert kombinerte varme- og kraftverk) og rundt 23 prosent i industrien. Mesteparten av resten brukes i bolig- og servicenæringer, hovedsakelig til oppvarming av bygninger.

Gassetterspørselen i EU er rundt 400 milliarder kubikkmeter (bcm) og forventes å forbli relativt stabil i løpet av de neste årene under gjeldende politikk. Den innenlandske gassproduksjonen forventes å avta, noe som kan ha innvirkning på gassimporten.

Samtidig kan politikk som tar sikte på å øke oppnåelsen av energi- og klimamålene for 2030, som økt energieffektivitet innen oppvarming og industri, føre til en nedgang i total gassbruk i hele EU.

produksjon og import

For tiden dekkes rundt 10 prosent av EUs naturgassbehov av innenlandsk produksjon. Tall for 2021 viser at, bortsett fra LNG-kilder, vil resten hovedsakelig importeres fra Russland (41 prosent), Norge (24 prosent) og Algerie (11 prosent).

Andelen av LNG har stabilisert seg de siste årene, og står for rundt 20 prosent av importen i 2021, hvor hoveddelen kommer fra USA (28 prosent), etterfulgt av Qatar og Russland (begge rundt 20 prosent), Nigeria (14 prosent) og Algerie (11 prosent ).

Qatar is currently by far the world's largest supplier of LNG at around 170 bcm per year. Other large (>20 bcm) leverandører inkluderer Australia, USA, Nigeria, Malaysia, Russland og Indonesia. Med nye fabrikker i USA og Australia som kommer på nett i løpet av de neste årene, vil det være en ytterligere økning i global LNG.

infrastruktur

EUs samlede LNG-importkapasitet er enorm (omtrent 157 milliarder kubikkmeter per år i form av regassifisering) – nok til å dekke rundt 40 prosent av dagens totale gassbehov. I Sørøst-Europa, Sentral- og Øst-Europa og Østersjøregionen har imidlertid mange land med mindre tilgang til LNG og/eller stor avhengighet av én enkelt gassleverandør blitt hardest rammet av forsyningskrisen. Det er viktig å sikre at disse landene har tilgang til regionale gasshuber med flere forsyningskilder, inkludert LNG.

I følge EUs liste over gjenstander av felles interesse (PCIs), inkluderer LNG-strategien en liste over kritiske infrastrukturprosjekter som er avgjørende for å sikre at alle EU-land kan dra nytte av LNG.

For enhver ny infrastruktur er kommersiell levedyktighet svært viktig. For LNG-terminaler kan bruken av dem på tvers av regionen, eller muligheten for lavere kostnader og mer fleksible teknologier, slik som flytende lagrings- og regassifiseringsenheter (FSRU), forbedre deres levedyktighet betraktelig.

LNG-terminaler, som annen energiinfrastruktur, bør finansieres gjennom sluttbrukertariffer (investeringen betales av alle gassforbrukere som en del av deres månedlige gassregninger); En rekke selskaper påtar seg, i bytte mot sluttbruksrettigheter gjennom langsiktige kapasitetsreservasjoner). Men selv med en god business case, kan finansiering fortsatt være en utfordring i noen tilfeller.

For prosjekter som er spesielt viktige for forsyningssikkerheten, kan EU-midler, som European Connectivity Fund, bidra til å fylle finansieringshullet. EIB-lån og European Fund for Strategic Investments (EFSI) kan være andre kilder til langsiktig finansiering.