På 1950-tallet, på grunn av popularisering og anvendelse av oksygenblåsende stålproduksjon og masovnsblåseteknologi og den raske utviklingen av nitrogengjødselindustrien, ble luftseparasjonsutstyr utviklet i stor skala, og moderne vitenskapelige forskningsresultater ble brukt, som f.eks. bruk av turbokompressorer og turbinekspansjon.
Etter utstyret, plate-fin varmevekslere, mikrodatamaskiner og molekylsikt adsorbere, har luftseparasjonsutstyret blitt kontinuerlig forbedret og perfeksjonert. Lufttrykket i utstyret har sunket fra høyt trykk (20 MPa) til lavt trykk (mindre enn 1 MPa), Strømforbruket per enhetsprodukt har også gradvis gått ned (strømforbruket per kubikkmeter oksygen har sunket fra 1,5 til 0,6 kW·h). Moderne luftseparasjonsutstyr kan produsere gassformige eller flytende produkter med forskjellig kapasitet og forskjellig renhet, og kan også produsere oksygen og nitrogen med ultrahøy renhet (som 99,998 % oksygen og 99,9995 % nitrogen). Luftseparasjonsutstyret kan også baseres på brukernes behov. Gjennom kontroll av den elektroniske datamaskinen kan antall produkter økes eller reduseres når som helst for å oppnå formålet med økonomisk oksygenbruk. På 1980-tallet hadde oksygenproduksjonskapasiteten til storskala luftseparasjonsutstyr nådd 70 000 meter (/time; lufttrykket falt til 0,36 MPa; den kontinuerlige driftsperioden kunne nå mer enn 2 år.
